Rastløsheten hadde virkelig tatt tak i kroppen min. Den skrek etter å dra ut i naturen. Naturen jeg har brukt ti år av livet mitt på å ta vare på, men ikke opplevd. Jeg hadde ikke vært ute en vinternatt før. Selv om jeg lengtet etter naturen var jeg også litt redd for den. “Det blir for dumt, men jeg er nok ikke alene,” tenkte jeg.  I desember søkte jeg på Stormbergstipendet for prosjektet “Har ikke vært ute en vinternatt før”.  Og sannelig min hatt, jeg fikk det! Slik var søknaden min: Jeg har ikke bygget landet. Jeg er en del av dessertgenerasjonen. Ikke desserten en gang, men kremen på toppen av desserten. Jeg har ikke vært ute en vinternatt før. Det er allerede over ti år siden jeg meldte meg inn i Natur og Ungdom. Da var jeg fjorten år. Til tross for en stor kjærlighet for både havet og naturen, tilbringer jeg mesteparten av tiden i asfaltjungelen på Grünerløkka. Ti år av livet har jeg brukt på å jobbe for å ta vare på naturen, men har jeg opplevd den? Har jeg oppsøkt den?  Er jeg rett og slett et friluftsnek? Dette er et prosjekt hvor jeg skal oppsøke skogen, havet og naturen. Jeg skal bli kjent med den, og jeg skal bli trygg. På veien skal jeg dele erfaringer om oppturer og nedturer. Målet mitt er å inspirere folk til å komme seg opp av den behagelige sofaen og oppsøke naturen. Samtidig skal jeg øke forståelsen for sammenhengen mellom naturen, økosystemer, folk og klima. Jeg har troen på at mennesker som forstår denne sammenhengen også ønsker å ta vare på jorda og det som lever på den.

]]>