Presten, badehaien og den store skuffelsen

UTE. Under vann2 De ville strykene ventet på oss. Vi var forberedt på å overvinne vannmassene. Forberedt på å hige etter pusten. Jeg var forberedt på å si «litt av noen krefter!». Vi hadde bare glemt én vesentlig ting. Med på tur hadde jeg tatt med meg bestevenninnen min, Mailiss. Miljøverneren. Pønkeren. Presten. Ja, du leste riktig. Pønkepresten med tatoveringer og piercing i nesa. Dette var siste kvelden vår sammen. Siste kvelden før Mailiss skulle reise til Vestlandet for å jobbe som vikarprest. Den kvelden ville vi bruke ute i naturen. Ned strykene. Kjenne naturkreftene. For Mailiss, sikkert kjenne på skaperverket. Som miljøvernere er vi opptatt av å spille på lag med naturen vi skal oppleve. Vi gikk derfor ikke til innkjøp av raftefartøy. Ved hjelp av Facebook fikk tak i badedyr. Sånne som barn flyter rundt med på stranda. Våre var formet som en hai og en mobiltelefon. Etter femten år liggende i kjelleren til en statsansatt, ble de nå omplassert til nye eiere. Til friluftsneket og pønkepresten. badehaienfreddy2 Etter å ha ruset oss svimle på å blåse opp fartøyene, fant vi ut av at det var hull i mobiltelefonfartøyet. Nå sto og falt alle forberedelser og forventninger på badehaien. Haien holdt, den. Fartøyet hadde vi mellom oss. Vi hadde hjelm på hodet, god bekledning og flytevest. Elva lå foran oss. Med vannføring som en sølepytt. Du kjenner følelsen, ikke sant? Av skuffelsen som brer seg i magen. Sommerfuglene som først flakset viltert inni der, som bare faller døde om i mellomgulvet. Som om du hadde matet dem med kloroform. Det er en kjensgjerning. Til tross for mye planlegging – det eneste du vet er at ikke alt kommer til å gå som planlagt. Og for oss nybegynnere forekommer slike uplanlagte hendelser relativt ofte. Hver sesong byr på nye utfordringer, nye opplevelser. Sommersesongens erfaringer – sjekk vannstanden i elva før du skal rafte. Skuffet gikk vi tilbake camp, hvor vi hadde slått opp teltet. Vi tok et par pils før vi kapitulerte, og la oss til å sove. Jeg, som for et halvt år siden startet rett på vinterfriluftslivet, hadde glemt terroren som sommerfriluftslivet byr på. Myggen. Den forbanna myggen. Midt på natta, der de tar bolig inni øret ditt og livnærer seg av hemoglobinen som flyter varm og tykk gjennom årene dine. Den som sover synder ikke, og jeg våknet før presten. Som seg hør og bør. Jeg hang opp min rosa hengekøye. Jeg ble liggende en stund før Mailiss våknet. Sammen spiste vi frokost i hengekøya med utsikt over Nøklevann. Ettersom elveraftedrømmen vår ble knust, måtte vi finne en løsning. Vi har da ikke båret med oss en badehai helt fra hovedstaden, uten å bruke den. I stedet gikk vi inn for å krysse Nøklevann. Først forsøkte vi oss begge to på haien samtidig, men det var ingen suksess. Til slutt fant vi ut at den ene måtte padle, mens den andre var en form for “følgefartøy”. Eller støttekontakt. Los. Noe sånt. bølge3 Som en frosk padlet vi oss fremover. Begge ikledd Batman-tights. Vestene festet rundt brystet. Bare sånn for sikkerhetsskyld. Det var nok tjue grader i vannet, men vi skulle i alle fall ikke få kjeft for å være uansvarlige eller dårlige forbilder. Vi kom oss både frem og tilbake, både som badehaistyrmann og som los. Vel tilbake på land la vi oss nok et par timer i hengekøya. Slitne. Lykkelige. Solen speilte seg i vannet. Det var så idyllisk og pinlig klisjefylt at selv Postgirobyggets låter hadde blitt misunnelig. ler i køya2    ]]>

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *