De nære ting

“Ditt sinn monne flyve så vide omkring, det er som du glemmer de nære ting, det er som du aldri en time har fred, du lengter bestandig et annet sted.”

Bajas happy fun snø snow oslo fjellvang vinter winter norway glad hoppe jump malin jacob

Jeg er nok ikke den eneste som konstant har en rastløshet i kroppen. Født sånn, tror jeg. Det gjelder å kanalisere energien sin riktig. Dog, når rastløsheten blir til uro er det ikke noe moro lenger. Når man ikke får sove. Når man glemmer de nære ting. Når man lengter seg vekk. Når man glemmer “å lukte på blommorna”. Det regner i Oslo. Hallo februar, du har misforstått! Det skal jo ikke regne i februar. SKJÆR.MEG.LAUS! Heldigvis skal man ikke lange turen før det er snø. Tjue minutter fra hovedstaden. Tog til Snippen. Da vi steg av toget, steg vi ned i en gedigen slush. Dette kom til å bli en lang tur, tenkte jeg. Føret ble bedre innover i skogen, men det kladdet noe veldig under skia. Tyggis. På et tidspunkt var det så ille at det ikke nyttet å gli nedover. Jeg måtte stampe meg nedover. En drøy time brukte vi til DNT-hytta Fjellvang. Hytta har plass til fjorten personer, men det var bare oss to der. Hele kvelden. Det var egentlig ganske godt.

fjellvang cottage hytte DNT oslo Lillomarka norway norge malin jacob Aller først ble godteposen pakket ut av sekken. Jeg kasta meg over den, og slang meg på sofaen. Torbjørn lagde pannekaker og fyrte i begge ovnene. Veldig grei arbeidsfordeling. Før vi dro hadde jeg lånt boka Pelsjegerliv av Helge Ingstad på biblioteket. Den boka er visst pensum for folk som er mye ute i naturen. En sånn en har jo jeg blitt.

Pelsjegerliv helge ingstad Magen var mett og kroppen var varm. Jeg ble salig og tung. Det er mange som beskriver stillheten. Den vakre og deilige stillheten. Hver gang jeg leser en tekst om stillhet, syns jeg det blir fryktelig klisjé. Så lå jeg der, og kjente på akkurat den samme stillheten. Jeg stiller meg bak hvert ord i alle stillhetstekster jeg har lest før. Den kan nok bare beskrives med klisjéfylte ord. Fra topp til tå, den fyller hele meg med en enorm ro. Ja, den fyller meg. Det er akkurat som om den flyter rundt i kroppen. En seig vaffelrøre som brer seg rundt i jernet. Jeg tenker på larmen utenfor soveromsvinduet hjemme. Skrålende kamikazedrita folk som ramler hjem fra byen. Lyden av trikken. Her er det helt stille, eller ikke helt. Det knitrer fra ovnen, og jeg kan høre min egen pust. De lydene er likevel en del av stillheten. Wow, nå ble jeg plutselig en sånn stillhetsklisjémaker.

Ovnen brant, men vi slukna tidlig. Glemte helt å lage middag. Jeg sov lenge. Torbjørn hadde våknet før meg. Han vekket meg med kaffe på senga. Hele hytta var varm da jeg omsider krøp ut av soveposen. Torbjørn hadde allerede spist frokost. Havregrøt. Jeg liker ikke havregrøt, så den kan han ha for seg selv. Selv hadde jeg en plan om å lage tomatbønner og bacon, men jeg ombestemte meg. Frokost har aldri vært min greie, men jeg har forstått at det er noe jeg må jobbe med. Denne gangen ble det med tre kopper kaffe, ett eple og tre Bixit turbarer.

Vi tok noen bilder før vi satte kursen hjemover. Det er jo postkortvakkert her. Enda flere klisjeer, gitt.  Photoshop-vakkert er liksom ikke like dekkende.

røverhytta
Alle foto: Torbjørn Preus Schou
]]>

2 thoughts on “De nære ting

  1. Lo godt da jeg leste dette. En veldig fin blog du har her, du skriver på en måte som går rett hjem hos meg:) “Stillhetsklisjemaker” er en oppgave du gjør med stil.
    Fortsett å skriv, du har en ny følger!

  2. Tusen takk! Dere har en veldig inspirerende blogg selv. Gleder meg til å følge den videre.
    Og forresten, har dere noen tips og triks til en nybegynner, send meg gjerne en mail! 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *