…etter at jeg begynte å bruke Photoshop.
Fuck, øyenbrynene mine er ikke like. Nesa mi er litt skakk. Den ene siden av leppa mi er litt større enn den andre.
Jeg kikker meg selv i speilet. Jo mer jeg kikker, jo flere feil finner jeg. Modellene som stirrer på meg på fra reklameplakatene på t-banen roper “Du kan også bli så vakker som meg. Bruk denne sminken”. Men kan jeg egentlig det?
Nei. Punktum. Selvsagt kan jeg ikke det. Jeg vet det godt. Du vet det også. Bildet er retusjert. Det er ikke slik virkelige mennesker ser ut. Selv om jeg vet det, så tar jeg meg selv likevel i å tenke “Fanden, hvorfor kan ikke jeg se slik ut?”
Vet du hva? Mind fuck – Modellen kan heller ikke se slik ut. Hun eller han kan ikke se slik ut uten et par runder i Photoshop.
Er det ikke snodig?
Selv de vakreste av oss er ikke like vakker som skjønnhetsidealet vi får trøkket opp i trynet hver dag. Er det rart vi har komplekser?
Vi vet jo at reklamene rundt oss er retusjerte, hvorfor er det da et problem?
La oss si at idealet var å være en kenguru. Uansett hvor mye jeg hadde prøvd å likne en kenguru, hadde jeg likevel vært et menneske. Så hvorfor skulle da mitt ideal å være en kenguru? Da er det vel idealet i seg selv det er noe galt med?
Okei, litt flåsete. Jeg veit. Poenget er likevel det samme. Problemet er at vi blir presentert for et ideal som vi aldri kan oppnå. Vi blir presentert for en skjønnhet som ikke finnes.
Reklame påvirker oss. Hvis det ikke hadde gjort det, så hadde man ikke brukt mangfoldige kroner på reklamering. Selv om vi vet at reklamen er manipulert gjør det likevel noe med oss. Den viser oss hvordan vi aldri kan se ut, fôrer oss med dårlig selvtillit og selvfølelse. En av tre jenter oppgir at de får dårligere selvbilde av å se på reklame for mote. Dårlig selvtillit gir et stort psykisk press, og kan være skadelig for helsen til unge jenter. I tillegg fører dette til et slanke- og skjønnhetspress.
Mennesker med symmetriske ansiktstrekk anses som penere enn andre. Mange ganger har jeg ergret meg over at nesa mi er skakk og at den ene siden av leppene mine ikke er lik den andre.
Har du noen gang tatt et bilde av deg selv forfra, delt det på midten, speilvendt det og satt det sammen til et helt ansikt igjen? Man skulle trodd at hvis man bare kopierte den ene siden av ansiktet sitt og speilvendte det, så hadde man sett ut som seg selv. Slik er det ikke. Du ser ganske snodig ut. Under er er bilde av meg hvor jeg har speilvendt venstresiden min.
Menneskeansiktet er ikke symmetrisk. Heldigvis egentlig. Hadde ansiktet mitt vært helt symmetrisk, så hadde man ikke sett ut som et virkelig menneske. Til tross for at det er symmetriske ansiktstrekk som anses som vakkert, er det likevel det asymmetriske som gjør at ansiktet ditt får liv og karakter.
Så hva er egentlig vakkert?
Symmetri, store pupper eller muskler, å være tynn og høy eller timeglassfigur? Det er vanskelig å si, men det er ikke det vi ser reklameplakatene hver dag. Hvorfor ikke? Fordi det finnes ikke.
Kroppen er vakker. Den er vakker i alle størrelser. Iallefall så lenge den ikke er sykelig tynn eller sykelig tykk.
Gjennomsnittsstørrelsen i klær for kvinner i Norge er størrelse 42. Hvorfor er ikke det idealet?
Jeg mener ikke at vi bare skal vise frem klær i størrelse 42. Gjennomsnitt vil jo si at det er kvinner som både er mindre og større enn dette, ikke sant? Vi må vise frem alle størrelser. Mangfoldet. Vis frem hvordan virkelige mennesker ser ut.
Personlig tror jeg det vil være vanskelig å forby retusjering og manipulering. Cash is king, right? Vi lever i en kommersiell verden hvor selskaper tjener gode penger på din usikkerhet. Jeg mener at retusjert reklame må merkes.
Bilde 1: Foto og retusjering: Bettina Fjære. Sminke: Maria Døsvik
Bilde 2: Foto: Jon Danielsen. Sminke: Maria Døsvik
Bilde 3:
Ungdom mot retusjert reklame]]>