Vi går inn i den andre forhandlingsuken i klimaforhandlingene i Cancun, Mexico. Jeg sitter hjemme i Norge, og skal forsøke å følge med. Ettersom norske medier er latterlig dårlig til å dekke klimaforhandlingene i Cancun, tenkte jeg at jeg kunne bidra med litt informasjon. Klimatoppmøtet i København i fjor var ingen suksess. Det er to år til Kyotoavtalen går ut, og vi har ingen bindende avtale etter 2012.  Etter fjorårets fiasko er det avgjørende å få til en internasjonal bindende klimaavtale så raskt som overhode mulig. Forventningene og ambisjonene om  hva man kan få til under årets klimaforhandlinger i Cancun, Mexico har lenge blitt presset ned til det uakseptable. Københavnsyndromet har ikke blitt kurert det siste året. De første dagene med klimaforhandlinger i Cancún i Mexico har vært preget av velkjente motsetninger mellom ulike grupper av land.Utviklingsland har gjentatt krav om mer penger i støtte til klimatiltak fra den rike delen av verden. USA og EU ber på sin side om at raskt voksende u-land som Kina og India må gjøre mer for å bremse sine klimautslipp. Vi er med andre ord omtrent på samme sted som da vi avsluttet forhandlingene i fjor. Vi har sett uenighet om hvor man skal ta opp tråden igjen, og hva som er målet i Mexico. Mange stater har nok sett for seg at årets klimaforhandlinger skal brukes til å få fremgang i enkelte saker som for eksempel teknologi og bistand.  Dette er en linje Norge i stor grad har lagt seg på, selv om Jens Stoltenberg har påpekt at det er usikkert om denne framgangsmåten vil lykkes. Andre vil nok forsøke å sikre at Kyotoprotokollen videreføres, dog med nye og høyere utslippsforpliktelser. Utslippsforpliktelser Copenhagen Accords,  det dokumentet man fikk ut av møtet i København sa at verden sikter på å unngå en stigning av gjennomsnittstemperaturen på mer enn to grader. Om man slår seg til ro med de utslippsforpliktelsene statene i dag har påtatt seg, går vi mot en temperaturøkning langt høyere enn det. Selv 2 grader økning i verdens middeltemperatur kan bli katastrofalt for sårbare stater.Dersom verden skal stanse temperaturstigningen, kan ikke de samlede utslippene av klimagasser være høyere enn ca 42 milliarder tonn (gigatonn) klimagasser i 2020. Det betyr at statene må øke sin klimamåletning, og det må de gjøre nå. Døden for Kyotoavtalen? Kyotoprotokollen er den eneste bindene klimaavtalen verden har. Den sier hvor mye verdens land må kutte av utslipp.  Også under forhandlingene i fjor så vi at det er steile fronter mellom statene om man ønsker å videreføre Kyotoavtalen, eller ikke. I løpet av to ukers forhandlingstid i Mexico får vi kanskje vite Kyotoprotokollens fremtid. Under åpningen av klimaforhandlingene kunngjorde Japan at de ikke ønsker å vederefre protokollen.   Litt paradoksalt kan man si, ettersom avtalen fra 1997 ble underskrevet nettopp i Japan. Denne motstanden av Kyotoprotokollen, som utviklingsland er tilhenger av å videreføre, skaper mistillit mellom rike og fattige land. En videreføring av Kyotoprotokollen kan få stor positiv betydning både for forhandlingsprosessen og for hvor sterkt det framtidige klimaregelverket blir. Om man velger å videreføre avtalen må selvsagt utslippsmålene økes. Verden bør vedta en ny periode for Kyotoprotokollen på fem år, og sørge for at verden kutter sine utslipp med 40 prosent innen 2020. Her må selvsagt industrilandene ta største delen av kaka. Videreføringen og utslippsmålene må vedtas allerede i år! Kyotoprotokollen er ikke det eneste avtaleverket vi bør ha. Til neste år under forhandlingene i Sør-Afrika, må man få på plass resten av et større  avtaleverk. Anbefaler: www.cop16.no http://www.guardian.co.uk/environment/cancun-climate-change-conference-2010]]>