Denne uken pågår det klimaforhandlinger i Barcelona. Det er det siste møtet før klimatoppmøtet i København i desember, og dermed også siste sjanse til å dra forhandlingene videre før verdens ledere møtes om en måneds tid.

Aksjon utenfor konferansesenteret: "Obama og Merkel"

Uken startet med at Afrika blokkerte det forhandlingssporet som arbeider med utslippsmål for de landene som allerede har forpliktelser gjennom Kyoto-avtalen. Årsaken til dette er at Afrika føler at de verken blir hørt på eller tatt seriøst i forhandlingene. Det afrikanske folk opplever at deres eksistens er truet på grunn av klimaendringene. Resten av verden er mer opptatt av å få med USA på en ny avtale, og nedjusterer derfor sine mål for å få med amerikanerne.
Afrika ville derfor blokkere forhandlingene, frem til man begynner å diskutere hva som er viktig, nemlig hvor store utslippskutt de rike landene skal ta på seg.

Tirsdag kveld åpnet Afrika døren på gløtt for videre forhandlinger, men med det kravet om at rike land må fortelle hvor mye de skal kutte av utslipp hjemme og hvor mye som de skal kutte utenlands. I dag kan også land si at de kutter i utslipp ved å plante mer skog enn de hugger ned. Dette er fordi at skog tar opp CO2, og gjør det om til oksygen.

I går, onsdag skulle de rike landene svare på Afrikas spørsmål. Dette ga ikke nevneverdige resultater. Ingen av de store utslippslandene kom med nye tall for utslippskutt, og kunne heller ikke si hvor mye de skulle kutte utenlands.

Afrikas krav for å fortsette forhandlingene var at rike land må svare på hvor store utslippskutt de skal ta innenlands og utenlands.
Ettersom ingen av de rike landene har svart på Afrikas spørsmål, kommer det i dag opp et spørsmål;
Kommer Afrika igjen til å blokkere forhandlingene?

Heller ikke Norge kommer med noe nytt. I Norge i dag, har vi et klimaforlik som sier at vi skal kutte våre utslipp med 30 prosent fra 1990-nivå. To tredjedeler av disse kuttene skal tas på hjemmebane, mens en tredjedel skal tas utenlands.

Under klimamøtet i Bangkok i oktober sa Norge at vi er villige til å øke vår målsetning til 40 prosent, dersom det kan bidra til en klimaavtale. Likevel virker det ikke som om regjeringen har bestemt seg for om man fremdeles skal kutte en tredjedel hjemme, eller bare halvparten.

Jeg mener at  den norske regjering må så snart som mulig komme til enighet om hvor store utslippskutt som skal tas hjemme.  Vi må tørre å ta 40 prosent av kuttene  innenlands. Samtidig må vi hjelpe fattige land økonomisk med å kutte i sine utslipp, tilpasse seg klimaendringene og overføre klimavennlig teknologi.
Mange støtter Afrika i deres valg om å blokkere, likevel er det mange som påpeker at blokkering ikke nødvendigvis er måten å dra forhandlingene videre på.

Mer oppdateringer om Afrika kommer.

Det går treigt i Barcelona, og man bruker timesvis på å diskutere paragrafer som ikke kommer noen vei.
Mange har tidligere snakket om å stenge delegatene inne på konferansesenteret i København, dersom det blir en dårlig avtale.
I dag, da jeg skulle ut å kjøpe meg frokost hendte nettopp dette. En horde av miljøaktivister blokkerte utgangen til konferansesenteret, her i Barcelona. De spanske miljøaktivistene krever at alle rike land går inn for 40 prosent bindende kutt innen 2020, og mener også at det er uakseptabelt for forhandlingsdelegasjonene å forlate lokalet uten at man får fremgang i avtaleprosessen.

Dørene ble låst igjen med sykkellåser.

Det ble lite frokost på meg. Og delegasjonene hadde vel neppe planlagt å forlate lokalet så tidlig på morgenen, så det var egentlig ganske få som oppdaget at de var sperret inne. Likevel støtter jeg kravet til aksjonistene. Det er per nå kanskje det viktigste forhandlingsspørsmålet, om man skal komme noen vei videre.

Jeg befinner meg i Barcelona for å følge mellomforhandlingene før klimatoppmøtet i København.
Memo to self:
Ikke ta på deg strømpebukser når du skal til en by hvor det er 25 varmegrader. Det er lite behagelig.

Det er en måned igjen til de internasjonale klimaforhandlingene i København, vår tids viktigste forhandlinger. Denne uken samles verdens land under mellomforhandlingene i Barcelona, med et håp om at man får fremgang i forhandlingene. Men dagens møte i Spania viser at vi fremdeles langt igjen for å oppnå en bindende og ambisiøs klimaavtale i København i desember.

I dag, tirsdag, har Afrika gått inn for å blokke forhandlingene på forhandlingssporet for de landene som allerede har forpliktelser gjennom Kyoto-avtalen. Afrika mener at de verken blir lyttet til eller tatt alvorlig i forhandlingene, og mener at de andre gruppene ikke tar samtalene alvorlig nok og ikke har innsett alvoret. Kontinentet kommer til å bli hardt rammet av klimaendringene, og afrikanerne føler at eksistensen til afrikanske folk er truet.
USA har i dag ingen klimaforpliktelser gjennom Kyoto-avtalen. Mange land er opptatt av å få USA med på en ny avtale, og skrur derfor ned ambisjonene og forventningene til møtet i desember. Afrika opplever derfor at man ofrer dem, for å få USA med på en ny klimaavtale.

Personlig mener jeg at det er viktig at klimaavtalen fra København ikke blir noe mindre bindene enn hva Kyoto-avtalen er. Dersom vi skal unngå farlige klimaendringer er det essensielt at rike land påtar seg store og bindende utslippskutt.

Et av de store forhandlingsspørsmålene er hvor store og hvor bindende utslippskutt rike land skal ta på seg. Det har lenge vært stor mistillit mellom rike og fattige land, ettersom rike land ikke gir noe signal om at de ønsker å ta drastiske kutt i egne utslipp. Afrika-gruppen mener at dette er essensielt i en ny avtale, og at man til nå har feil fokus i forhandlingene. Gruppen krever at rike land påtar seg 40 prosent kutt innen 2020, slik som forskerne anbefaler.

Jeg mener den Norge bør støtte Afrika i at det bør komme mer ambisiøse klimaforpliktelser fra rike land. Det er viktig at vi ikke firer på kravene.

Stand with Africa on Kyoto targets now.