Vi går inn i den andre forhandlingsuken i klimaforhandlingene i Cancun, Mexico. Jeg sitter hjemme i Norge, og skal forsøke å følge med. Ettersom norske medier er latterlig dårlig til å dekke klimaforhandlingene i Cancun, tenkte jeg at jeg kunne bidra med litt informasjon.

Klimatoppmøtet i København i fjor var ingen suksess. Det er to år til Kyotoavtalen går ut, og vi har ingen bindende avtale etter 2012.  Etter fjorårets fiasko er det avgjørende å få til en internasjonal bindende klimaavtale så raskt som overhode mulig. Forventningene og ambisjonene om  hva man kan få til under årets klimaforhandlinger i Cancun, Mexico har lenge blitt presset ned til det uakseptable.

Københavnsyndromet har ikke blitt kurert det siste året. De første dagene med klimaforhandlinger i Cancún i Mexico har vært preget av velkjente motsetninger mellom ulike grupper av land.Utviklingsland har gjentatt krav om mer penger i støtte til klimatiltak fra den rike delen av verden. USA og EU ber på sin side om at raskt voksende u-land som Kina og India må gjøre mer for å bremse sine klimautslipp.
Vi er med andre ord omtrent på samme sted som da vi avsluttet forhandlingene i fjor. Vi har sett uenighet om hvor man skal ta opp tråden igjen, og hva som er målet i Mexico. Mange stater har nok sett for seg at årets klimaforhandlinger skal brukes til å få fremgang i enkelte saker som for eksempel teknologi og bistand.  Dette er en linje Norge i stor grad har lagt seg på, selv om Jens Stoltenberg har påpekt at det er usikkert om denne framgangsmåten vil lykkes.

Andre vil nok forsøke å sikre at Kyotoprotokollen videreføres, dog med nye og høyere utslippsforpliktelser.

Utslippsforpliktelser

Copenhagen Accords,  det dokumentet man fikk ut av møtet i København sa at verden sikter på å unngå en stigning av gjennomsnittstemperaturen på mer enn to grader. Om man slår seg til ro med de utslippsforpliktelsene statene i dag har påtatt seg, går vi mot en temperaturøkning langt høyere enn det. Selv 2 grader økning i verdens middeltemperatur kan bli katastrofalt for sårbare stater.Dersom verden skal stanse temperaturstigningen, kan ikke de samlede utslippene av klimagasser være høyere enn ca 42 milliarder tonn (gigatonn) klimagasser i 2020. Det betyr at statene må øke sin klimamåletning, og det må de gjøre nå.

Døden for Kyotoavtalen?

Kyotoprotokollen er den eneste bindene klimaavtalen verden har. Den sier hvor mye verdens land må kutte av utslipp.  Også under forhandlingene i fjor så vi at det er steile fronter mellom statene om man ønsker å videreføre Kyotoavtalen, eller ikke. I løpet av to ukers forhandlingstid i Mexico får vi kanskje vite Kyotoprotokollens fremtid.
Under åpningen av klimaforhandlingene kunngjorde Japan at de ikke ønsker å vederefre protokollen.   Litt paradoksalt kan man si, ettersom avtalen fra 1997 ble underskrevet nettopp i Japan. Denne motstanden av Kyotoprotokollen, som utviklingsland er tilhenger av å videreføre, skaper mistillit mellom rike og fattige land. En videreføring av Kyotoprotokollen kan få stor positiv betydning både for forhandlingsprosessen og for hvor sterkt det framtidige klimaregelverket blir. Om man velger å videreføre avtalen må selvsagt utslippsmålene økes. Verden bør vedta en ny periode for Kyotoprotokollen på fem år, og sørge for at verden kutter sine utslipp med 40 prosent innen 2020. Her må selvsagt industrilandene ta største delen av kaka. Videreføringen og utslippsmålene må vedtas allerede i år!

Kyotoprotokollen er ikke det eneste avtaleverket vi bør ha. Til neste år under forhandlingene i Sør-Afrika, må man få på plass resten av et større  avtaleverk.

Anbefaler:
www.cop16.no

http://www.guardian.co.uk/environment/cancun-climate-change-conference-2010

Vi er midtveis i de internasjonale klimaforhandlingene i København. Det har blitt lagt frem et nytt avtaleforslag til ny klimaavtale. Det er et viktig steg i riktig retning. Det er likevel mange vanskeligheter i København.

Foto: Ola Skaalvik Elvevold

Under møtet i dag holdt Ian Fry, delegat fra Tuvalu, en gripende appell. Han var på gråten. Han fortalte at da han våknet i dag morges, startet han å gråte. Dette er vanskelig for en voksen mann, fortalte ham.
Det høyeste punktet på Tuvalu er bare 4 meter over havet, og de fleste som bor på den utsatte øya bor bare 2 meter over havet. Landet er ekstemt utsatt for klimaendringer, og er et av de landene som først kommer til å forsvinne dersom vi ikke klarer å få til en bindene og ambisiøs klimaavtale.
“Vår skjebne ligger i deres hender”, sa Ian Fry.

- En subjektiv vurdering av klimaforhanlingene av Malin Jacob.

Det er klimaforhandlinger i København. Det er vår tids viktigste forhandlinger. Forhandlinger vi kommer til å fortelle barnebarna våre om. Jeg har jobbet med disse forhandlingene i et og et halvt år, og telt ned til forhandlingsstart. Jeg har vært på forhandlinger tidligere, alltid glemmer jeg at det tar frustrerende lang tid.

Det tok nesten tre døgn før noe skjedde i forhandlingene. Tirsdag kveld fikk danskene fart i sakene. Eller, om danskene egentlig drar forhandlingene fremover er en definisjonssak. De arrangerer i litt allefall action i gangene.

Det har lenge vært antatt at Danmark kom til å legge frem et nytt forslag til  forhandlingstekst.  Teksten har nå sett dagens lys, og setter sinnene i kok blant utviklingslandene. Landene i G77-gruppen kaller forslaget inhumant.

Foto: Tomas Solli

Danskene, som er vertsland for forhandlingene, har fått kritikk for at teksten kun ivaretas de rike landenes interesser. Climate Action Network påpeker at teksten verken er rettferdig eller ambisiøs. Den vil heller ikke levere tilstrekkelig finansiering eller teknologi for å støtte utviklingsland.

Norges forhandlingsleder Hanne Inger Bjurstrøm, er svært tilbakeholden med å svare på spørsmålet om tekstens innhold. Likevel roser hun danskene for å forsøke å dra forhandlingene videre. Prosessen rundt danskenes tekst, har blitt kritisert for å være utransparent. De ulike landene skal også ha fått presentert ulike dokumenter fra Danmark.

Jeg har tidligere vært forsiktig med å uttale meg for kritisk til det danske forslaget, men nå kan jeg kalle en spade for en spade. Det virker som om man er mer opptatt av å få et tekstdokument ut av dette møtet, enn hva teksten faktisk inneholder. At fattige land opplever dette forslaget er inhumant, er det veldig alvorlig. Vi har nesten blitt for opptatt av hakeparenteser og kommasetting, enn verdens fremtid. Personlig mener jeg at danskene har kommet for tidlig på banen med forslaget sitt, og at det kan forstyrre den demokratiske prosessen om å få konsensus om en avtale.

Denne uken pågår det klimaforhandlinger i Barcelona. Det er det siste møtet før klimatoppmøtet i København i desember, og dermed også siste sjanse til å dra forhandlingene videre før verdens ledere møtes om en måneds tid.

Aksjon utenfor konferansesenteret: "Obama og Merkel"

Uken startet med at Afrika blokkerte det forhandlingssporet som arbeider med utslippsmål for de landene som allerede har forpliktelser gjennom Kyoto-avtalen. Årsaken til dette er at Afrika føler at de verken blir hørt på eller tatt seriøst i forhandlingene. Det afrikanske folk opplever at deres eksistens er truet på grunn av klimaendringene. Resten av verden er mer opptatt av å få med USA på en ny avtale, og nedjusterer derfor sine mål for å få med amerikanerne.
Afrika ville derfor blokkere forhandlingene, frem til man begynner å diskutere hva som er viktig, nemlig hvor store utslippskutt de rike landene skal ta på seg.

Tirsdag kveld åpnet Afrika døren på gløtt for videre forhandlinger, men med det kravet om at rike land må fortelle hvor mye de skal kutte av utslipp hjemme og hvor mye som de skal kutte utenlands. I dag kan også land si at de kutter i utslipp ved å plante mer skog enn de hugger ned. Dette er fordi at skog tar opp CO2, og gjør det om til oksygen.

I går, onsdag skulle de rike landene svare på Afrikas spørsmål. Dette ga ikke nevneverdige resultater. Ingen av de store utslippslandene kom med nye tall for utslippskutt, og kunne heller ikke si hvor mye de skulle kutte utenlands.

Afrikas krav for å fortsette forhandlingene var at rike land må svare på hvor store utslippskutt de skal ta innenlands og utenlands.
Ettersom ingen av de rike landene har svart på Afrikas spørsmål, kommer det i dag opp et spørsmål;
Kommer Afrika igjen til å blokkere forhandlingene?

Heller ikke Norge kommer med noe nytt. I Norge i dag, har vi et klimaforlik som sier at vi skal kutte våre utslipp med 30 prosent fra 1990-nivå. To tredjedeler av disse kuttene skal tas på hjemmebane, mens en tredjedel skal tas utenlands.

Under klimamøtet i Bangkok i oktober sa Norge at vi er villige til å øke vår målsetning til 40 prosent, dersom det kan bidra til en klimaavtale. Likevel virker det ikke som om regjeringen har bestemt seg for om man fremdeles skal kutte en tredjedel hjemme, eller bare halvparten.

Jeg mener at  den norske regjering må så snart som mulig komme til enighet om hvor store utslippskutt som skal tas hjemme.  Vi må tørre å ta 40 prosent av kuttene  innenlands. Samtidig må vi hjelpe fattige land økonomisk med å kutte i sine utslipp, tilpasse seg klimaendringene og overføre klimavennlig teknologi.
Mange støtter Afrika i deres valg om å blokkere, likevel er det mange som påpeker at blokkering ikke nødvendigvis er måten å dra forhandlingene videre på.

Mer oppdateringer om Afrika kommer.

Det går treigt i Barcelona, og man bruker timesvis på å diskutere paragrafer som ikke kommer noen vei.
Mange har tidligere snakket om å stenge delegatene inne på konferansesenteret i København, dersom det blir en dårlig avtale.
I dag, da jeg skulle ut å kjøpe meg frokost hendte nettopp dette. En horde av miljøaktivister blokkerte utgangen til konferansesenteret, her i Barcelona. De spanske miljøaktivistene krever at alle rike land går inn for 40 prosent bindende kutt innen 2020, og mener også at det er uakseptabelt for forhandlingsdelegasjonene å forlate lokalet uten at man får fremgang i avtaleprosessen.

Dørene ble låst igjen med sykkellåser.

Det ble lite frokost på meg. Og delegasjonene hadde vel neppe planlagt å forlate lokalet så tidlig på morgenen, så det var egentlig ganske få som oppdaget at de var sperret inne. Likevel støtter jeg kravet til aksjonistene. Det er per nå kanskje det viktigste forhandlingsspørsmålet, om man skal komme noen vei videre.

“The Fossil of the Day- award” er en prisutdeling som foregår på klimaforhandlinger. Hver dag kårer Climate Action Network (CAN) dagens fossil på bakgrunn av hva statene har gjort i løpet av dagen. I grunn en artig, men ganske uformell og flåsete prisutdeling. Men hva er vel ikke bedre enn det?

Seansen starter ved at publikum synger:
Fossil of the day
Fossil of the day
Who is bad, who is worse?

Fossil of the day
Fossil of the day
All the blame, all the same.

Dagens heldige vinner….

CANADA, igjen.
Climate Action Network  sin begrunnelse for utnevnelsen:
“Canada world not envisage loss and damage (due to climate impacts) being addressed as part of adaptasjon”.
Komiteen for utnevnelsen sier i en pressemelding at millioner av mennesker allerede er truet på grunn av uungåelige klimaendringer, som betyr at tilpassing ikke lengre er en valgmulighet.

Da får vi håpe de blir litt lei seg for å ha fått fossilprisen for N’te gang, og at de skjerper seg resten av uka.

Jeg befinner meg i Barcelona for å følge mellomforhandlingene før klimatoppmøtet i København.
Memo to self:
Ikke ta på deg strømpebukser når du skal til en by hvor det er 25 varmegrader. Det er lite behagelig.

Det er en måned igjen til de internasjonale klimaforhandlingene i København, vår tids viktigste forhandlinger. Denne uken samles verdens land under mellomforhandlingene i Barcelona, med et håp om at man får fremgang i forhandlingene. Men dagens møte i Spania viser at vi fremdeles langt igjen for å oppnå en bindende og ambisiøs klimaavtale i København i desember.

I dag, tirsdag, har Afrika gått inn for å blokke forhandlingene på forhandlingssporet for de landene som allerede har forpliktelser gjennom Kyoto-avtalen. Afrika mener at de verken blir lyttet til eller tatt alvorlig i forhandlingene, og mener at de andre gruppene ikke tar samtalene alvorlig nok og ikke har innsett alvoret. Kontinentet kommer til å bli hardt rammet av klimaendringene, og afrikanerne føler at eksistensen til afrikanske folk er truet.
USA har i dag ingen klimaforpliktelser gjennom Kyoto-avtalen. Mange land er opptatt av å få USA med på en ny avtale, og skrur derfor ned ambisjonene og forventningene til møtet i desember. Afrika opplever derfor at man ofrer dem, for å få USA med på en ny klimaavtale.

Personlig mener jeg at det er viktig at klimaavtalen fra København ikke blir noe mindre bindene enn hva Kyoto-avtalen er. Dersom vi skal unngå farlige klimaendringer er det essensielt at rike land påtar seg store og bindende utslippskutt.

Et av de store forhandlingsspørsmålene er hvor store og hvor bindende utslippskutt rike land skal ta på seg. Det har lenge vært stor mistillit mellom rike og fattige land, ettersom rike land ikke gir noe signal om at de ønsker å ta drastiske kutt i egne utslipp. Afrika-gruppen mener at dette er essensielt i en ny avtale, og at man til nå har feil fokus i forhandlingene. Gruppen krever at rike land påtar seg 40 prosent kutt innen 2020, slik som forskerne anbefaler.

Jeg mener den Norge bør støtte Afrika i at det bør komme mer ambisiøse klimaforpliktelser fra rike land. Det er viktig at vi ikke firer på kravene.

Stand with Africa on Kyoto targets now.