Dragetemmer Støvelløs

They are dragons, Khaleesi.

Drage. Jeg skulle bli dragetemmer, jeg.  Eller kitetemmer da. Det ser fryktelig enkelt ut.
Skulle nesten tro jeg het Jon Snow, for jeg “know nothing”. 
kite

Da jeg fikk tildelt Stormbergstipendet laget jeg en liste over hvilke aktiviteter som jeg hadde lyst til å prøve som jeg ikke ville klart på egenhånd. På toppen av den listen sto kiting. Ikke det at jeg har så sabla behov for å kunne kite, men det ser så sabla artig ut. Det jo en ålreit ting å kunne, sånn i tilfelle jeg en dag skulle finne på å krysse Grønland
(eller om jeg skulle bestemme meg for å kjempe for tronen i  King’s Landing. Okeida, jeg skal slutte nå).

Jeg dro alene på kurs på Haukeliseter i regi av DNT og kitesurfing.no. Folk ser litt rart på deg når du reiser alene på kurs. De ser iallfall rart på deg når du mangler støvlene til snowboardet ditt, og heller ikke vet hvor de har blitt av. Selv dragetemmere må visst ha støvler.

Hadde de forsvunnet under transport? Hadde de forsvunnet da jeg flytta?
Så kom jeg på det. Forrige gang jeg brukte brettet var jeg på Hafjell. På afterski. Med deler av et Oslo(Sentralstasjon)-basert pønkeband… Brått ble jeg takknemlig for at det bare var støvelen som var forsvunnet.
Heldigvis hadde instruktøren min, Anne-Sofie, med seg et par ekstra telemarkski som jeg fikk låne. Takk!

haha red
Første dag på kitekurs. Jeg får tildelt en venn for helga. John Martin. Han er heldigvis en superjovial bergenser som introduserer meg for sine like superjoviale kolleger. Det gjør det litt mindre skummelt å være alene på kurs.

Vinden blåser i alle retninger. Det er vanskelige forhold. Det sier iallefall instruktørene. Som kjent, I know nothing. Jeg sliter. Det er ikke meninga at man skal fly med en kite, men det gjør altså jeg. Helt til jeg lander med trynet først.

Kiten styres med en bar som likner et sykkelstyre, og den styres også som en sykkel. Jeg har veldig lyst til å styre den som en bil. Det vil ikke kiten, og den deiser i bakken. Igjen og igjen.
Regel nummer én: Roter du det til – slipp baren!
I starten har man veldig lyst til å trekke baren til seg. Det føles mest naturlig, men da får den ekstra styrke. Og jeg flyr. Og flyr. Og flyr. John Martin måtte holde fast i selen min.
På et tidspunkt står jeg (igjen) uten sko. Beina mine var begravet i tung våt snø, skoa blir sittende fast mens jeg flyr avgårde.
Jeg avsluttet dagen litt matt og motløs, uten å ha fått det ordentlig til.

proff
Heldigvis vartet Haukeliseter fjellstue opp med fantastisk middag til hele kursgruppen. Det var så godt. Jeg så litt lysere på morgendagen. God mat i magen ass – undervurdert.

Den ble bedre. Morgendagen. Vinden var mer stabil. Jeg fikk mer kontroll. Sammen med instruktør Helle fikk jeg prøvd meg litt på ski også. Jeg dro hjem kjempefornøyd, dritsliten, gjennomvåt og støl i hele kroppen. Til og med i halsen.

Kite-selfie.
meg og kite

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *