Fra turdagboka etter første natt alene: Jeg har våknet mange ganger i løpet av natten. Våknet med hjertebank. Trodde jeg hadde forsovet meg. Forsovet meg til hva? Typisk stresskropp. Selv her ute tenker jeg på “burde-ha-gjortene” inne i byen. Jeg skjønner ikke at jeg gidder. Det er rart hva hjernen velger å glemme. Hvor selektiv den er, hva den siler ut. Jeg hadde glemt at den første natten på tur alene var ganske tung. En gang i timen våknet jeg med hjertebank. Det var glemt helt frem til jeg dro fram turdagboka. Kroppen var stresset. Jeg var rastløs. Hva gjør man når man er alene? Når man er helt alene. Uten TV. Uten PC. Uten dekning på telefonen. Jeg danset. Nesten uten klær på. Samme dagen som jeg dro på tur slapp Oslo Ess, mitt favorittband, sitt tredje album. Det passet fint. Ess-gutta er jo noen røvere med glimt i øyet, og jeg skulle på tur til Røverhula. Jeg hadde spart på strømmen på telefonen for å kunne høre på dem da jeg kom frem. Egentlig burde jeg vært på Blindern. Med vilje unngikk jeg å tenke på det. Stresset forlot kroppen etter et døgn. Det var ingenting jeg måtte. Ingenting jeg burde. Det fantes ingen tanker om at det var grønnere på den andre siden. Ingen tanker om “hvis at bare det var sånn, ville alt vært mye bedre”.  Det eneste jeg ville, var å være akkurat der jeg var. Da jeg satt utenfor hytta med kaffekoppen, hvisket jeg “Nå er jeg lykkelig”.  Før turen hadde jeg planlagt at nå skulle jeg få tid til å tenke de store tankene. Filosofere. De kom ikke. De store tankene.  Ikke før jeg kom hjem. Da smalt de ganske hardt. Ikke bare bor jeg bare i verdens beste land å bo i. Noen (Stormberg) har gitt meg penger til å være på tur. Samtidig hender det at jeg klager over at jeg føler meg fanget av å være på Blindern. Rastløsheten river, og jeg legitimerer det å lengte ut. Er det mulig å ikke være tilfreds med livet når man bor verdens rikeste land? Velferdsgodene blir kastet etter meg, og selv om jeg velger dem bort, så er de der hvis jeg roter det til og går på trynet. Jeg må jo være verdens største bortskjemte drittunge. Det eneste jeg har lyst til er å være på tur. Oppleve det verden har å by på. Det hainnler om å leve. I allefall i følge Kine Hellebust. Jeg prøver å rettferdiggjøre det for meg selv. Å være på eventyr. Likevel kryper den dårlige samvittigheten inn. For jeg er en røver. En røver av noen andres mulighet til å leve fri for sult og nød. Av og til får jeg dårlig samvittighet for å ha dårlig samvittighet. Jeg burde jo prise meg lykkelig for å kunne dra på tur. Og det er jeg. Takknemlig. Skylder jeg noen å gjøre det, nettopp fordi jeg kan? Eller er det lov å kjenne på egne behov før verden er et bedre sted? Åh, det er så synd på meg. Jeg har all verdens muligheter. Det gjør så vondt å måtte velge… Den andre natta mi alene. I telt. Kan du lese om her.]]>