Fra Marka til Mono med Mina og Malin

“Og jeg som skulle tidlig hjem i kveld, men så havnet jeg på puben likevel”.

Den setningen sa jeg ofte. Før. Den gang Mina og jeg drev pub sammen. En rockepub. Aller mest sto vi bak baren, men titt var vi å se på den andre siden også. Du vet hvordan det er, man sier “én øl”. Vips var det stengetid og kvelden nok en gang kjaset vekk. Vi drømte oss bort. Ofte til utlandet. Men aller oftest, bare ut. Ut i Marka. De ble som regel liggende igjen der på puben, drømmene.

062-red

Vi kom oss ut til slutt da. Det er lenge siden vi slutta på puben, men nå… nå plukket vi dem opp igjen, drømmene. Mina og jeg tok oss en tur opp i Maridalen. Mina bodde nemlig der i ett år. Alene i ei brakke. Uten strøm. Uten vann. Hun har ofte fortalt om det, og jeg har latt meg fascinere. Det er fascinerende med folk som velger bort sivilisasjonen. Som med viten og vilje velger bort internett, en varm dusj og mikrobølgeovnmat. Mina gjorde det.

Søndag morgen tok vi toget. Strengt tatt var det vel egentlig formiddag. På hvert eneste stopp ramlet det inn skiløpere. Klaustrofobien meldte seg. Ikke fordi det var alt for mange folk med skisko på. Eller litt det også, men aller mest fordi jeg tenkte på at jeg kanskje måtte gå i kø. På ski, sammen med dem som ikke går på ski. De løper på ski. Jeg angra på at jeg hadde tatt med meg fjellskia. Enda mer angra jeg på at jeg hadde med meg en kjempesvær sekk med alt mulig ræl i. Før jeg dro virket det veldig logisk at jeg skulle ha med meg en stor og tung sekk. Bare sånn for å øve meg på å gå med store og tunge sekker.

Vi gikk av toget før mange av de andre. De som gikk av samtidig som oss brukte togstasjonsbua som smørebu. Vi unnslapp dem akkurat. På hengende håret altså. Vi var alene. Mina, Malin og Maturen. Meh!

027 -red


Brakka til Mina

Det tok ikke så lang tid før vi nådde frem til brakka til Mina. Hennes nærmeste nabo, den gang, var Sandermosen. Det er en gammel togstasjon som ikke lenger er i ordinær drift, men brukes som kulturpunkt for teater og konserter. Vi tok oss en pause selv om vi ikke hadde gått så langt. Tærne mine var allerede frosne, sånn som de tydeligvis ofte blir.

Mina fortalte om hvordan året hennes ute i brakka var. Hun jobbet på et skisenter. Hun hadde en symaskin som måtte tråkkes i gang. Hun hørte på musikk og leste. Hun laget sin egen sauna inne i brakka. Hun kjedet seg aldri.
018 red
“Det er ikke så hard-core å bo ute når man har mulighet til å dra inn til byen for å kjøpe sigg da”, sier Mina. Jeg vet ikke om jeg er helt enig.

Mina visste om en gapahuk som var satt opp i nærheten av brakka, men var litt usikker på om vi ville klare å finne den igjen nå som stiene var snødd igjen. Det ble likevel vårt neste mål. Det, og pølser. Vi stampet rundt med snø til knærne. Vi fant aldri den gapahuken, men Mina så en elg. Det var egentlig ganske fint der hun hadde sett den elgen, så vi bestemte oss for at vi likså godt kunne steke pølser der. 022-red

Mina brukte alle sine bålkunnskaper, og jeg alle mine. De jeg hadde lært av Dag Inge.  Det ble så bra det bålet! Både Mina og jeg var kjempestolte. Mens vi stekte pølser snakket vi om mangelen på rockepuber med konsertscener i Oslo etter at Garage og Elm Street la ned. Så snakket vi generelt om puber. Og om øl. Til slutt avgjorde vi at vi skulle avslutte turen på Mono.

055-red

Klokka nærmet seg fem. Det var allerede blitt ganske mørkt. Mina hadde en hodelykt som knapt lyste. Min lyser bare når den selv vil, og det er ikke så ofte. Heldigvis hadde vi godt nattsyn. Rett før vi kom tilbake til togstasjonen fant vi ut av at det var halvannen time til toget gikk. Vi bestemte oss for å gå videre til neste togstasjon.

051 red

Jeg tok av fellene under skia for å få bedre gli, men det gjorde det litt utfordrende da det ble bratt. Jeg datt. Jeg datt sånn som du gjør når du ikke får tatt deg for med henda og det er trynet ditt som får æren av å ta i mot hele vekta di og det du har på ryggen. Så ligger du der med ansiktet trøkket langt ned i snøen. Du må bare le. Le fordi du har sett akkurat det samme skje med noen andre på Americas Funniest Home Videos på TV, og da lo du godt.

På toget delte vi en appelsin. Mina skiftet. Hun sa at følte at hun følte seg som en tysker på skitur i de turklærne. Ironisk nok er Mina tysk, og tilfeldigvis på skitur. Mobiltelefonen min gav meg en feilmelding. Den sa det var noe rart med temperaturen. Merkelig nok fortalte den meg at den måtte kjøles ned før bruk. Forvirra telefon. Det var minus ti grader.

mobben

På Mono ble vi mottatt av vår gamle kollega fra vår gamle pub, Bara. Hun gav oss pannekaker med krem og sjokoladesaus på. Pannekaker og øl. Undervurdert kombinasjon.

075-red

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *