Friluftsneket på nye eventyr

Jeg har vært ute en vinternatt før. Bare en, altså. Vi kunne jo ikke gi oss der. Det skulle tatt seg ut. Vi var jo så godt i gang. Naturveilederen Dag Inge, hunden hans Shan og meg. Denne ganga ble turen lengre. Lengre, brattere og kaldere.

I løpet av ei drøy uke hadde jeg reist fra førti varmegrader på Copacobana til minus femten i Jotunheimen. En temperaturforskjell på over femti grader celsius.

rio klippa

Sauen Shaun
«Sjå hunden Shan, sjå hunden Shan. Han er ven med dei som ikkje er hund óg».
 Etter å ha kost meg i to uker med tantebarna mine i Brasil hadde jeg fått sangen om sauen Shaun på hjernen. Eller, nevøen min sang om sauen Malin mens han lo seg skakk. Jeg lo meg litt skakk jeg også. Shan var pent nødt til å få sin egen jingle der han spankulerte rundt mellom snøskavlene.

                                 – Dag Inge, du må gi meg en faceslap om jeg slutter å smile.

Humør og trivsel er alt på tur. Det er ikke lov å være sur. Ikke det at jeg pleier å være sur, altså. Likevel kjenner jeg meg selv såpass godt at jeg vet at jeg kan bli litt furten om det er noe jeg ikke får til. I og med at jeg kunne telle mine tidligere skiturer på én hånd, var faren for å gå på trynet ganske stor.
Jeg hadde bestemt meg for å holde på det gode humøret selv om jeg ble litt furten og lei. Smilet skulle alltid være klistra på, og jeg skulle aldri si «jeg klarer ikke».
Humør gjør mye med motivasjon. Mitt humør påvirker også reisefølget mitt, og deres humør påvirker meg. Det ble ikke noe falskt og påklistra smil. Jeg koste meg glugg.

jotunheimen red

Mye av tiden gikk jeg med musikk på øret. Jeg hadde rotet frem min gamle ipod. Den hadde ikke blitt oppdatert siden jeg var russ i 2008, og musikken bar preg av det. BH-en ble godlomma, og ipodens faste plass. Selv om batteriet er fulladet funker det dårlig når det er kaldt.

Fjellsiden var hvit. Himmelen var hvit. Det var nesten whiteout og vanskelig å se konturer.
Mørket falt på, og jeg følte jeg mistet mye av balansen. Det var vanskelig å se sastrugiene.
Det klarnet opp. Ble kaldt. Månen speilet seg i snøen. Det var så vakkert.

Planen var å sove i istunnelen under Juvfonne, men vi var usikker på om inngangen var snødd igjen. Vi måtte grave, og vi byttet på for å holde varmen. Etter en halvtime kunne vi åle oss inn. For et syn!
hula red

Mímisbrunnr Klimapark
Istunnelen er en del av et forsknings- og formidlingsprosjekt for natur, klima og kulturminner. Klimaendringene er synlige. Breen smelter, og ut av den tusen år gamle isen dukker det opp arkeologiske funn – tekstiler, sko, våpen og jaktredskaper.
Mímisbrunnr Klimapark kombinerer klimaforsking og arkeologi. Selvsagt er det veldig fascinerende å se hva som smelter ut av isen. Samtidig kommer det med en bismak når man vet at det er på grunn av klimaendringer.

grave red

Tøysete tær
Selv om vi var inne i en istunnel slo vi opp telt. Det gjorde det litt lunere. Jeg var nemlig ganske kald. Helt siden den første turen hadde jeg slitt med å få varmen tilbake i føttene.
Dag Inge fortalte meg noen skremmende historier om forfrysninger. Jeg ble litt redd.
På nedturen siste dagen mistet jeg følelsen i tærne. Da glemmer man at man er kald. Vel nede oppdaget jeg at tærne mine var blå. Etter en tur i dusjen fikk de etter hvert tilbake normal farge og temperatur, men selv nå fem dager etter er de numne og uten særlig følelse. Er det noen av dere har noen gode tips til hvordan jeg kan unngå det i fremtiden?

Jeg klarer ikke
Jeg spurte Dag Inge om han syns jeg hadde vært sur i løpet av turen. Heldigvis svarte han nei, og sa at han hadde vært imponert over humør og vilje. Én gang på turen sa jeg faktisk «jeg klarer ikke». Det var på vei hjem. Vi stoppet på en bensinstasjon.

«Jeg klarer ikke mer hamburger».

 

 

Bilder tatt i istunnelen kan ikke brukes kommersielt. 

2 thoughts on “Friluftsneket på nye eventyr

  1. Hey Malin. Fin blogg du har. Håper det går greit med tærne dine. Skummelt med frostskader. Flelagsprinsippet fungerer fint på føttene også. Lykke til videre.

  2. Hei. Takk skal du ha. De er fremdeles ikke helt som de pleier, men tror nok jeg må passe litt på fremover.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *