Er jeg en dårlig feminist?

Dette er det første innlegget jeg skriver som ikke handler om miljø eller klima. Det handler om feminisme, eller gjør det egentlig det?

Bakgrunnen for dette innlegget er Guri Idsø Vikens artikkel om TV-serien «Girls”, som sto på trykk i VG.
I Vikens artikkel sammenlikner hun TV-seriene Girls og Sex and the City. Hun skriver at «Girls hylles for å vise oss «ekte jenter». I beste fall er dette feminismen tatt bakfra».
Serieskaperen av Girls, Lena Dunham, ønsket å tilby et alternativ til Sex and the City. Viken påpeker at den eneste tematiske forskjellen er karakterenes forhold til sex. I Sex and the City så man single selvstendige kvinner som var mer opptatt av egen orgasme enn av den store kjærligheten. I Girls ser vi usikre jenter (og gutter), hvor sexen ofte blir en pinlig affære. Guri mener at dette både er gammeldags, og urealistisk.

hbo-s-girls-is-the-best-new-tv-show-of-2012.img

I dette innlegget skal jeg ikke analysere de to TV-serienes fremstilling av kvinners sex i et feministisk perspektiv. Det er uinteressant for meg.

Det jeg imidlertid finner interessant, er hva Viken videre skriver i sin artikkel; «For også feminister kan og vil pule. Svært mange jenter i 20-åra har vært seksuelt aktive en god del år. De har selvtillit og selvfølelse. De vet hva de vil og kan og er ikke redd for å ta kontroll.»

Jeg beklager hvis du, Guri, føler at jeg tar dette ut av kontekst.
Jeg benekter på ingen måte at feminister også kan og vil pule. Selvsagt kan og vil jenter ta kontroll i senga, og over sin egen seksualitet.

Men er det virkelig slik at alle feminister alltid har selvtillit og selvfølelse? Er det slik at alle feminister alltid har fokus på sin egen orgasme, har en dildo i nattbordskuffen, føler seg som en sexgudinne og alltid er så forbanna tilfreds med sin egen kropp?

Selv anser jeg meg som feminist, men sorry ass;
Det er ikke alltid jeg digger kroppen min eller føler meg som en sexgudinne. Er jeg da en dårlig feminist?

Da jeg gikk på videregående sa jeg til en venninne som ønsket å ta silikon, «Hvorfor lar du samfunnets skjønnhetsideal påvirke deg til å ha et dårlig selvbilde? Hvorfor kan du ikke være vakker som du er?» Jeg står for det i dag. Selvsagt.

Likevel betyr det ikke at jeg aldri er usikker på min egen kropp, og det må være greit å være usikker. Hver dag prøver jeg å minne meg selv på at jeg er vakker akkurat som jeg er. Det handler om å ha et bevisst forhold til hva som påvirker selvbildet sitt. Det handler om hva som er greit for deg. Og det handler om likestilling.

Det jeg liker ved hovedkarakteren  i Girls er nettopp at den skildrer en jente som er begge deler. Hun har både perioder hvor hun er usikker, men også perioder hvor hun har troen på seg selv. Karakteren skildrer forelskelse, kjærlighet, frustrasjon, klein knulling og behov for å bli sett og bekreftelse.

Den skildrer et menneske. Jeg mener derfor at TV-serien ikke er urealistisk. Jenter, (ja selv feminister) opplever klein sex. De har dager hvor de føler seg smashing, og dager hvor de er usikker på egen kropp.

Slik jeg forstår noe av kritikken til Viken, er at serieskaperen bak Girls heller skulle ha skildret en hovedkarakter som lovpriser sine ekstra kilo. Hun gjør det. Det er nemlig serieskaperen som selv spiller hovedkarakteren som sprader rundt i Evas drakt med sine ekstra kilo. Samtidig viser hun sårbarheten som mange unge jenter føler på.
I en tid hvor vi er så forbanna opptatt av å poste våre perfekte liv på instagram, er det en befrielse å se en karakter som ikke alltid er omgitt av rosa såpebobler og regnbuer laget av sukkerspinn.

3 thoughts on “Er jeg en dårlig feminist?

  1. Bra bloggpost. Det var selvfølgelig ikke meningen å si at feminister ikke kan være usikre. Jeg er kritisk til at denne serien virker å stille som premiss at feminister skal være uinteressert i sex og overlate styringa til mannen, og ville derfor si at mange (men ikke alle) 20-åringer liker å pule – og kan til og med være god på det uten at det gjør dem mindre feministiske.

    Når det gjelder usikkerhet, er det selvfølgelig ok å være usikker på kroppen sin, det kan vi over 20 også være. Men hvis man gjør et poeng ut av at en “normal” kropp er ok og samtidig sier at de som har denne kroppen, ikke liker den, så går man litt i ring i fortellingen.

    En fiktiv framstilling er aldri virkeligheten, man velger å fortelle noe, og her mener jeg man forteller noe feil.

  2. Excellent point regarding fictive characters and it being a made-up dra-medy series…however, I do not recall Lena Dunham’s character ever being ashamed of her body. She seems to embrace it– and exudes a self-confidence that many females envy. This is a very important aspect of the show– and trumps Sex and the City’s superficial ‘it’ women…

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *