Vi går inn i den andre forhandlingsuken i klimaforhandlingene i Cancun, Mexico. Jeg sitter hjemme i Norge, og skal forsøke å følge med. Ettersom norske medier er latterlig dårlig til å dekke klimaforhandlingene i Cancun, tenkte jeg at jeg kunne bidra med litt informasjon.

Klimatoppmøtet i København i fjor var ingen suksess. Det er to år til Kyotoavtalen går ut, og vi har ingen bindende avtale etter 2012.  Etter fjorårets fiasko er det avgjørende å få til en internasjonal bindende klimaavtale så raskt som overhode mulig. Forventningene og ambisjonene om  hva man kan få til under årets klimaforhandlinger i Cancun, Mexico har lenge blitt presset ned til det uakseptable.

Københavnsyndromet har ikke blitt kurert det siste året. De første dagene med klimaforhandlinger i Cancún i Mexico har vært preget av velkjente motsetninger mellom ulike grupper av land.Utviklingsland har gjentatt krav om mer penger i støtte til klimatiltak fra den rike delen av verden. USA og EU ber på sin side om at raskt voksende u-land som Kina og India må gjøre mer for å bremse sine klimautslipp.
Vi er med andre ord omtrent på samme sted som da vi avsluttet forhandlingene i fjor. Vi har sett uenighet om hvor man skal ta opp tråden igjen, og hva som er målet i Mexico. Mange stater har nok sett for seg at årets klimaforhandlinger skal brukes til å få fremgang i enkelte saker som for eksempel teknologi og bistand.  Dette er en linje Norge i stor grad har lagt seg på, selv om Jens Stoltenberg har påpekt at det er usikkert om denne framgangsmåten vil lykkes.

Andre vil nok forsøke å sikre at Kyotoprotokollen videreføres, dog med nye og høyere utslippsforpliktelser.

Utslippsforpliktelser

Copenhagen Accords,  det dokumentet man fikk ut av møtet i København sa at verden sikter på å unngå en stigning av gjennomsnittstemperaturen på mer enn to grader. Om man slår seg til ro med de utslippsforpliktelsene statene i dag har påtatt seg, går vi mot en temperaturøkning langt høyere enn det. Selv 2 grader økning i verdens middeltemperatur kan bli katastrofalt for sårbare stater.Dersom verden skal stanse temperaturstigningen, kan ikke de samlede utslippene av klimagasser være høyere enn ca 42 milliarder tonn (gigatonn) klimagasser i 2020. Det betyr at statene må øke sin klimamåletning, og det må de gjøre nå.

Døden for Kyotoavtalen?

Kyotoprotokollen er den eneste bindene klimaavtalen verden har. Den sier hvor mye verdens land må kutte av utslipp.  Også under forhandlingene i fjor så vi at det er steile fronter mellom statene om man ønsker å videreføre Kyotoavtalen, eller ikke. I løpet av to ukers forhandlingstid i Mexico får vi kanskje vite Kyotoprotokollens fremtid.
Under åpningen av klimaforhandlingene kunngjorde Japan at de ikke ønsker å vederefre protokollen.   Litt paradoksalt kan man si, ettersom avtalen fra 1997 ble underskrevet nettopp i Japan. Denne motstanden av Kyotoprotokollen, som utviklingsland er tilhenger av å videreføre, skaper mistillit mellom rike og fattige land. En videreføring av Kyotoprotokollen kan få stor positiv betydning både for forhandlingsprosessen og for hvor sterkt det framtidige klimaregelverket blir. Om man velger å videreføre avtalen må selvsagt utslippsmålene økes. Verden bør vedta en ny periode for Kyotoprotokollen på fem år, og sørge for at verden kutter sine utslipp med 40 prosent innen 2020. Her må selvsagt industrilandene ta største delen av kaka. Videreføringen og utslippsmålene må vedtas allerede i år!

Kyotoprotokollen er ikke det eneste avtaleverket vi bør ha. Til neste år under forhandlingene i Sør-Afrika, må man få på plass resten av et større  avtaleverk.

Anbefaler:
www.cop16.no

http://www.guardian.co.uk/environment/cancun-climate-change-conference-2010

Å gjøre – et verb som visst er mer interessant å diskutere i Stortinget enn politikk. La meg presisere; det som blir diskutert er bøyningen av verbet, altså hva man gjorde og hva man skulle ha gjort.
Jeg har i dag fulgt med på møter i Stortinget via nett-TV.(Ja, jeg veit det kanskje er i overkant nerdete, eller strebersk om du vil.)

Det er påfallende hvor mye av diskusjonen i det siste har handlet om hva de ulike partiene mente og gjorde i fjor, i forfjor og flere år før det.

Utsettingen av rensingen av gasskraftverket på Mongstad er et godt eksempel på en sak hvor man er mer interessert i å gå gasskrafthistorien i sømmene, enn å diskutere hvordan vi skal sørge for at rensingen kommer på plass. Det samme ser vi når man diskuterer kraftsituasjonen i Midt-Norge. Er mennesket genuint interessert i å vite hvem som har skylda? Er det egentlig interessant hvem som sa ”ja” og ”nei” til Ormen Lange?

Jo da, jeg er også en av dem som liker å si ”Hva var det jeg sa?” Miljøbevegelsen advarte mot utbygningen av Ormen Lange. Både på grunn av klimagassutslippene, og på grunn av at Ormen Lange krever enormt mye kraft. Kraft som man i Midt-Norge ikke har.   

Det som faktisk er interessant er jo hva man skal gjøre for å løse kraftkrisa i Midt-Norge, eller rense gasskraftverket på Mongstad (og Kårstø). Det som er interessant er hvem som er tøffe nok til å ta avgjørelsene som trengs. Hvem har den politiske viljen? Det som er interessant er tiltakene for å løse den anstrengte kraftsituasjonen, tiltakene for å kutte klimagassutslippene og tiltakene til å bli fornybar-nasjon. Det som er med andre ord er interessant, det er handling.

Jeg blåser i hva du gjorde i går. Jeg vil vite hva du gjør i dag og hva du skal gjøre i morgen.

Er du en av dem som ikke tør å bade i sjøen om sommeren på grunn av brennmaneter?
Har du også som barn blitt fortalt at vi ikke har store hai i Norge? Ikke les videre.

Personlig syns jeg livet i havet er veldig interessant. Det er kun få prosent av havet som er forsket på, og det er nok mange arter vi ikke har funnet enda.  I dag har livet i havet lite eller ingen beskyttelse gjennom norsk lovverk.

Også norskekysten har mange spennende arter.  Jeg har laget en liste over mine topp 5 favorittfisker i Norge.

1.) Brudge

Første gangen jeg oppdaget at Brugden finnes i Norge, måtte jeg google den flere ganger i løpet av dagen. Selv om fisken bare spiser plankton og er ufarlig for mennesker, er det ikke en fisk jeg ville møtt på svømmetur.
Brugden er havets nest største fisk, og kan bli opp mot 13 meter lang. På grunn av overfiske er fisken utryddingstruet. Den er fredet i de fleste farvann, også i Norge.

2.) Havmus

Denne merkelige fisken med vinger, oppdaget jeg i arbeidet mot rutilutvinning i Førdefjorden.  Den har en pigg på første ryggfinne som er forbundet med en giftkjertel. Giften er mild, men kan forårsake store smerter.
Den opptil 1,5 meter lange fisken ble tidligere brukt som medisin mot betennelser og stikkskader, men det foregår ikke noe kommersielt fiske etter havmus lengre.

3.) Skolest

Skolesten er en skjelden dypvannsfisk. Man kan ikke akkurat påstå det er en vakker fisk. Det er kanskje like greit at den skjeldent ser dagens lys?
Kjøttet skal visstnok være velsmakende, men man driver ikke kommersielt fiske av arten.
Den kan bli opp mot 1 meter lang.

4.) Piggkate

Som navnet kanskje tilsier er denne fisken full av pigger. På oversiden har piggkata 30-50 torner i en rekke fra første halefinne til bak øynene. Halen er dekket med tre rekker pigger.  Piggskaten kan avgi elektriske støt hvis man tar den i halen. I Norge driver man ikke med kommersielt fiske av arten. Kjøttet skal smake litt som sjøkreps.

5.) Håkjerring

Håkjerringa er en artig fisk fordi den er så enorm. Den kan komme på størrelse med en hvithai.  Den spiser omtrent alt den kommer over. Den har et ry på seg å være en sløv og langsom fisk. Håkjerringas kjøtt er giftig.
I følge artsdatabanken bør fisken få rødlistestatus i Norge i henhold til “føre var”-prinsippet. Grunnen til det er at den føder få unger, vokser sent og på grunn av miljøforurensing.

Jeg har undersøkt Norges oljevirksomhet i utlandet. Det er ikke pent…

Norge håver inn penger på olje- og gassproduksjon. En business som spyr ut klimagasser, og skaper klimaendringer som truer mennesker over hele verden. Virksomheten lokalisert i Norge er skitten nok i seg selv, men vår virksomhet i utlandet er i mange tilfeller et sorgens kapittel.

Den norske stat er hovedaksjonær i Statoil med en eierandel på 67 prosent i selskapet. Selskapet har prosjekter i flere land med mangel på demokrati, stor korrupsjon og hvor menneskerettighetene ikke blir ivaretatt. Men befolkningen er lutfattig, går pengene fra oljevirksomheten i disse landene til en liten elite, og i den norske statskasse. Jeg kaller det et moderne vikingtokt.

I følge Norsk Utenrikspolitisk Institutt går det ofte dårlig med land som har store olje- eller naturressurser. De har gjerne et udemokratisk styresett, oljeinntektene ender opp hos myndighetene og en liten elite.

Nigeria:
Nigeria er et land som er rikt på olje, men grunnet korrupsjon og økonomisk kaos har ikke rikdommen fra oljeindustrien kommet landets innbyggere til gode. 58 prosent av befolkningen i Nigeria lever på under 1 US dollar dagen. Oljen står for 20 prosent av brutto nasjonalprodukt, 95 prosent av de utenlandske investeringene og 65 prosent av statsbudsjettet.

Det er misnøye i lokalbefolkningen i landet på grunn av utblåsninger hvor folk bor, som har medført alvorlige helseproblemer. Oljesøl har også tatt liv av fisk og vegetasjon som befolkningen er avhengig av. Tilgangen på rent drikkevann et problem på grunn av oljevirksomhet.
Statoil har eierandeler i Nigerias største produserende dypvannsfelt.

Angola:
Angola er et fattig land med utbredt korrupsjon. Det er en arbeidsledighet på 50-70 prosent, og hele 40 prosent kan ikke lese eller skrive.

Det herjet borgerkrig i landet frem til 2002. Krigen sørget for en alvorlig økonomisk situasjon, og preget politiske og sosiale institusjoner. Sykehusene var uten medisiner og skolene uten bøker.

Angola er det landet hvor Statoil produserer mest olje, bortsett fra Norge. Selskapet har vært i landet siden 1991, og har en egenproduksjon på 200 000 fat olje hver dag. I fremtiden kan Norge tjene mer penger på olje i Angola, enn vi i dag gir i bistand til hele Afrika. I Angola har Statoil 30 lokale ansatte.

Aserbajdsjan:
Dagbladet har nylig skrevet en artikkel om Norges oljevirksomhet i Aserbajdsjan. Artikkelen kan leses her.

Aserbajdsjan fant verdens første oljebrønn i 1847. En betydelig del av verdens oljeproduksjon kommer fra Aserbajdsjan. Produksjonen i landet er omlag 500 000 fat om dagen, til sammenligning produserer Norge om lag 2 millioner fat pr dag.

Landet sliter med fattigdom, forurensing og korrupsjon. 44 prosent av befolkningen lever på eller under fattigdomsgrensen. Menneskerettighetene blir heller ikke ivaretatt.
Statoil har vært i Aserbajdsjan i 16 år. Statoil er Aserbajdsjans største investor, og eier 25,5 prosent av feltet Shah Deniz. Statoil produserte i fjorolje tilsvarende 3 milliarder kroner. Pengene går til Norge. 42 lokale aserbajdsjanere arbeider i Statoil.

Norge tjener penger i land med store demokratiske utfordringer. Land hvor menneskerettighetene ikke blir ivaretatt. Norge pumper opp olje i land hvor virksomheten forurenser og truer lokalbefolkningens helse og tilførselen av rent drikkevann. Norge pumper opp olje i land hvor pengene ender opp hos en liten elite, og bidrar til korrupsjon. Norge pumper opp olje og gass som bidrar til alvorlige klimaendringer, som truer mennesker over hele verden. Spesielt dem som er mest fattig fra før av.

Jeg syns ikke det er særlig ålreit…

Statoil har virksomhet i mange land i verden. Listen finner du her.

Kilder:

Statoil
RORG
Dagbladet
Wikipedia
Klassekampen
Sosialistisk Ungdom

Halvparten av landets befolkning mener visst at klimatrusselen er overdret. Det betyr at en fjerdedel av oss har ombestemt oss i løpet av vinteren.
Ålreit, jeg skjønner man er lei når man hutrer med ragsokker i Midt-Norge, og  betaler en hudrelapp for å varme opp kaffien om morran. Selv jeg er lei is i røbben, kulde og vintersport på TV. Til og med trynet på Petter Northug. Kong vinter kan ta seg en velfortjent sommerferie.

Det er den kalde vinteren som blant annet får skylden for at klimasaken mister støtte i folket, skriver Mandag Morgen.
Jeg tror mange nordmenn forveksler vær og klima. Vi kan ikke sammenlikne dagens vær, med den langsiktige globale oppvarmingen. Globalt har januar vært en veldig varm måned. Knut Alfsen i Cicero forteller at 2009 globalt sett var et av de varmeste årene noen sinne. Siden 1880 har den globale gjennomsnittstemperaturen steget med 0,8 grader. De siste 30 årene har temperaturen i snitt steget 0,2 grader hvert tiår. FNs klimapanel fastslo i sin siste hovedrapport at det er 90 prosents sannsynlighet for at klimaendringene vi er vitne til, er menneskeskapte.

Det er en enorm utfordring vi står ovenfor. Klimaendringene er i gang, og mennesker over hele verden kjenner dem allerede på kroppen. Å gamble på at at forskerne tar feil, blir som å leke russisk rulett med verdens fattigste og fremtidens generasjoner. Det er ikke en sjanse jeg er villig til å ta.

Undersøkelsen som er gjennomført av You Gov, resluterer med at mediaoppstyret rundt FNs klimapanel og kunnskapsløse journalister også må ta sin del av skylden for det labre klimaengasjementet
Kritikken mot FNs klimapanel er blåst opp, fullstendig ut av proposjoner. Jeg syns Alfsen sier det godt; ” Klimafornekterne slår ned på noen enkeltfeil i dokumentet, og så forkaster de hele dokumentet. Det er feil i ethvert leksikon, men det betyr ikke at hele leksikonet er feil.”
Leder i Norges Naturvernforbund, Lars Haltbrekken uttaler at selv om klimasaken diskuteres blant forskerne, er enigheten overveldende blant verdens ledende klimaforskere om at klimatrusselen er reell.

Vi kan fortsette blame-gamet, hvem har skylda for at norges befolkning har mista engasjementet? Jeg føler jeg aldri har ropt ”WARNING” høyere enn nå. Kan vi skylde på likgyldigheten, sofaen eller er engasjement forbeholdt sommersesongen?

Politikerne må ta sin del. Vi har en tiltro til at lederne våre skal gjøre nettopp det, lede oss. I utlandet får Norge skryt for ambisiøse klimamål, og kroner oss som klimakonge. Norge har ikke verdens beste klimapolitikk, vi er verdensmester i klimaretorikk. Selvsagt tror ikke landets befolkning at vi står ovenfor en krise, når lederne våre ikke gjør noe for å løse den. Politikerne må handle.

Og til slutt, jeg tror folk sjøl må ta sin del. Tør du ta sjansen på at forskerne tar feil?

Det gjør ikke jeg.

Vi er midtveis i de internasjonale klimaforhandlingene i København. Det har blitt lagt frem et nytt avtaleforslag til ny klimaavtale. Det er et viktig steg i riktig retning. Det er likevel mange vanskeligheter i København.

Foto: Ola Skaalvik Elvevold

Under møtet i dag holdt Ian Fry, delegat fra Tuvalu, en gripende appell. Han var på gråten. Han fortalte at da han våknet i dag morges, startet han å gråte. Dette er vanskelig for en voksen mann, fortalte ham.
Det høyeste punktet på Tuvalu er bare 4 meter over havet, og de fleste som bor på den utsatte øya bor bare 2 meter over havet. Landet er ekstemt utsatt for klimaendringer, og er et av de landene som først kommer til å forsvinne dersom vi ikke klarer å få til en bindene og ambisiøs klimaavtale.
“Vår skjebne ligger i deres hender”, sa Ian Fry.

- En subjektiv vurdering av klimaforhanlingene av Malin Jacob.

Det er klimaforhandlinger i København. Det er vår tids viktigste forhandlinger. Forhandlinger vi kommer til å fortelle barnebarna våre om. Jeg har jobbet med disse forhandlingene i et og et halvt år, og telt ned til forhandlingsstart. Jeg har vært på forhandlinger tidligere, alltid glemmer jeg at det tar frustrerende lang tid.

Det tok nesten tre døgn før noe skjedde i forhandlingene. Tirsdag kveld fikk danskene fart i sakene. Eller, om danskene egentlig drar forhandlingene fremover er en definisjonssak. De arrangerer i litt allefall action i gangene.

Det har lenge vært antatt at Danmark kom til å legge frem et nytt forslag til  forhandlingstekst.  Teksten har nå sett dagens lys, og setter sinnene i kok blant utviklingslandene. Landene i G77-gruppen kaller forslaget inhumant.

Foto: Tomas Solli

Danskene, som er vertsland for forhandlingene, har fått kritikk for at teksten kun ivaretas de rike landenes interesser. Climate Action Network påpeker at teksten verken er rettferdig eller ambisiøs. Den vil heller ikke levere tilstrekkelig finansiering eller teknologi for å støtte utviklingsland.

Norges forhandlingsleder Hanne Inger Bjurstrøm, er svært tilbakeholden med å svare på spørsmålet om tekstens innhold. Likevel roser hun danskene for å forsøke å dra forhandlingene videre. Prosessen rundt danskenes tekst, har blitt kritisert for å være utransparent. De ulike landene skal også ha fått presentert ulike dokumenter fra Danmark.

Jeg har tidligere vært forsiktig med å uttale meg for kritisk til det danske forslaget, men nå kan jeg kalle en spade for en spade. Det virker som om man er mer opptatt av å få et tekstdokument ut av dette møtet, enn hva teksten faktisk inneholder. At fattige land opplever dette forslaget er inhumant, er det veldig alvorlig. Vi har nesten blitt for opptatt av hakeparenteser og kommasetting, enn verdens fremtid. Personlig mener jeg at danskene har kommet for tidlig på banen med forslaget sitt, og at det kan forstyrre den demokratiske prosessen om å få konsensus om en avtale.

Denne uken pågår det klimaforhandlinger i Barcelona. Det er det siste møtet før klimatoppmøtet i København i desember, og dermed også siste sjanse til å dra forhandlingene videre før verdens ledere møtes om en måneds tid.

Aksjon utenfor konferansesenteret: "Obama og Merkel"

Uken startet med at Afrika blokkerte det forhandlingssporet som arbeider med utslippsmål for de landene som allerede har forpliktelser gjennom Kyoto-avtalen. Årsaken til dette er at Afrika føler at de verken blir hørt på eller tatt seriøst i forhandlingene. Det afrikanske folk opplever at deres eksistens er truet på grunn av klimaendringene. Resten av verden er mer opptatt av å få med USA på en ny avtale, og nedjusterer derfor sine mål for å få med amerikanerne.
Afrika ville derfor blokkere forhandlingene, frem til man begynner å diskutere hva som er viktig, nemlig hvor store utslippskutt de rike landene skal ta på seg.

Tirsdag kveld åpnet Afrika døren på gløtt for videre forhandlinger, men med det kravet om at rike land må fortelle hvor mye de skal kutte av utslipp hjemme og hvor mye som de skal kutte utenlands. I dag kan også land si at de kutter i utslipp ved å plante mer skog enn de hugger ned. Dette er fordi at skog tar opp CO2, og gjør det om til oksygen.

I går, onsdag skulle de rike landene svare på Afrikas spørsmål. Dette ga ikke nevneverdige resultater. Ingen av de store utslippslandene kom med nye tall for utslippskutt, og kunne heller ikke si hvor mye de skulle kutte utenlands.

Afrikas krav for å fortsette forhandlingene var at rike land må svare på hvor store utslippskutt de skal ta innenlands og utenlands.
Ettersom ingen av de rike landene har svart på Afrikas spørsmål, kommer det i dag opp et spørsmål;
Kommer Afrika igjen til å blokkere forhandlingene?

Heller ikke Norge kommer med noe nytt. I Norge i dag, har vi et klimaforlik som sier at vi skal kutte våre utslipp med 30 prosent fra 1990-nivå. To tredjedeler av disse kuttene skal tas på hjemmebane, mens en tredjedel skal tas utenlands.

Under klimamøtet i Bangkok i oktober sa Norge at vi er villige til å øke vår målsetning til 40 prosent, dersom det kan bidra til en klimaavtale. Likevel virker det ikke som om regjeringen har bestemt seg for om man fremdeles skal kutte en tredjedel hjemme, eller bare halvparten.

Jeg mener at  den norske regjering må så snart som mulig komme til enighet om hvor store utslippskutt som skal tas hjemme.  Vi må tørre å ta 40 prosent av kuttene  innenlands. Samtidig må vi hjelpe fattige land økonomisk med å kutte i sine utslipp, tilpasse seg klimaendringene og overføre klimavennlig teknologi.
Mange støtter Afrika i deres valg om å blokkere, likevel er det mange som påpeker at blokkering ikke nødvendigvis er måten å dra forhandlingene videre på.

Mer oppdateringer om Afrika kommer.

Det går treigt i Barcelona, og man bruker timesvis på å diskutere paragrafer som ikke kommer noen vei.
Mange har tidligere snakket om å stenge delegatene inne på konferansesenteret i København, dersom det blir en dårlig avtale.
I dag, da jeg skulle ut å kjøpe meg frokost hendte nettopp dette. En horde av miljøaktivister blokkerte utgangen til konferansesenteret, her i Barcelona. De spanske miljøaktivistene krever at alle rike land går inn for 40 prosent bindende kutt innen 2020, og mener også at det er uakseptabelt for forhandlingsdelegasjonene å forlate lokalet uten at man får fremgang i avtaleprosessen.

Dørene ble låst igjen med sykkellåser.

Det ble lite frokost på meg. Og delegasjonene hadde vel neppe planlagt å forlate lokalet så tidlig på morgenen, så det var egentlig ganske få som oppdaget at de var sperret inne. Likevel støtter jeg kravet til aksjonistene. Det er per nå kanskje det viktigste forhandlingsspørsmålet, om man skal komme noen vei videre.

“The Fossil of the Day- award” er en prisutdeling som foregår på klimaforhandlinger. Hver dag kårer Climate Action Network (CAN) dagens fossil på bakgrunn av hva statene har gjort i løpet av dagen. I grunn en artig, men ganske uformell og flåsete prisutdeling. Men hva er vel ikke bedre enn det?

Seansen starter ved at publikum synger:
Fossil of the day
Fossil of the day
Who is bad, who is worse?

Fossil of the day
Fossil of the day
All the blame, all the same.

Dagens heldige vinner….

CANADA, igjen.
Climate Action Network  sin begrunnelse for utnevnelsen:
“Canada world not envisage loss and damage (due to climate impacts) being addressed as part of adaptasjon”.
Komiteen for utnevnelsen sier i en pressemelding at millioner av mennesker allerede er truet på grunn av uungåelige klimaendringer, som betyr at tilpassing ikke lengre er en valgmulighet.

Da får vi håpe de blir litt lei seg for å ha fått fossilprisen for N’te gang, og at de skjerper seg resten av uka.